NOEN ORD OM SANGENE PÅ ”DEN NORSKE SANGBOKEN”

1: LA OSS LEVE FOR HVERANDRE

Det er  bare å si det som det er: Jeg er både treig og fordomsfull. Derfor har jeg i mange år betraktet ”La oss leve for hverandre” som en internsak for dansegallamiljøene. Og likevel har den aldri sluppet taket i meg. Den har fulgt etter meg med kvernende trofasthet og dukket opp i meg i de mest grotesk upassende situasjoner. Og sangen vant til slutt. Slik jeg ser det nå, er ”La oss leve for hverandre” en liten genistrek av en sang, den er rett og slett den sangen Bjørn Eidsvåg har forsøkt å skrive hele livet. En utrolig flott låt, til randen fylt av dansbar moral og sørgelig uprøvde sannheter.

2: EN GRØNNMALT BENK I HAVEN

En klassiker, selve søylen blant alle norske sanger om tosomhet, - og dem er det mange av! Av alle mennesker i verden var det en utkjørt Bjørnar Andresen, bassisten i Svein Finneruds Trio,  som gjorde meg oppmerksom på den. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg å se hvordan Bjørnar - selve guruen i norsk fri-bag jazz - ble blank i øynene hver gang Gerd og Otto kom til tekstlinjene ”Når vi går/og drøfter lykken vår...” Man lager ikke sånne tekstlinjer mer, med mulig unntak av de Lillos. I dag er disse linjene et ekko fra en svunden tid, fra den gang da mennesker og ord hadde fred og bluferdighet rundt seg og sine opplevelser.

3: VANDRINGSVISE

Einar Skjæråsen er en av de virkelig store norske visedikterne,  og sammen med Finn Ludt skapte han noen av de sangene som kommer til å overleve oss alle. Blant dem er ”Vandringvise”. Jeg har tatt meg en tekstlig frihet med sangen. I Skjæråsens tekst skriver han: ”Den rike har sitt levebrød...”Jeg følte at ordet ”levebrød” er et alt for hederlig ord for å beskrive det som skaper dagens privatformuer i det norske samfunn. Jeg er svært  takknemlig for at de som forvalter Einar Skjæråsens rettigheter,  ga meg lov til å erstatte ordet ”levebrød” med ”overflod”.

4: JEG HADDE TENKT

En av de såreste sangene jeg kjenner til,  en hjerteskjærende  erkjennelse av at noe aldri mer kan være  eller bli det det var.
Ordet ”slutt” er på mange måter et nyttig ord, omtrent på samme måte som ”meter” eller ”minutt”. I den praktiske virkeligheten er ”meter” og ”minutt” konkrete og saklige ord som  beskriver distanse og tid på en anvendelig og fornuftig måte. Men i våre egentligste liv,  eksisterer ikke slike måleenheter  for det vi opplever . Der skjer det tvert imot at vi  plutselig blir revet ut av hverdagen og alt det målbare,  og står lamslått midt i mylderet av mennesker og speider etter et gjenskinn  ”fra dengang da endnu intet var forbi”.   

5: SJØMANNSVISE

Alf Cranner er en av Norges fineste melodikomponister. Sammen med Harald Sverdrup laget han en liten håndfull fantastiske sanger. En av dem er ”Sjømannsvise”. Teksten er nesten besvergende vakker,  og melodien løfter ordene inn mot de evigste kystene av Shanty-land. Cornelis Vreeswijk likte forresten sangen så godt at han stjal den. Han snekret en ny tekst som han kalte ”Ågren” der han gjorde den universale teksten om til en privat bakrusbeskrivelse, og kalte melodien”norsk folketone”, - sånt blir det royalty-inntekter av.  Da Alf og Harald konfronterte ham med tyveriet,  forsvarte Cornelis seg med at det ikke kunne være så farlig, siden de alle var  kommunister. Den uttalelsen ga Harald anledning til å lære Cornelis litt av hvert om forskjellen mellom kommunisme og imperialisme. Men uansett: Det må være ganske fint å vite at du har laget en sang som er så bra at selveste Cornelis Vreeswijk forsøker å rappe den! 

6: DEN SOM VAR EN LØVETANN

En lite omtalt forutsetning for Alf Prøysens viseproduksjon var de komponistene han samarbeidet med. ”Å den som var en løvetann” er et melodisk mesterverk av Alf Cranner. Alf Cranner og Alf Prøysen sto hverandre nær,  noe som skinner tydelig gjennom på denne sangen.  Det er sjelden at tekst og musikk virker så gjensidig forsterkende på hverandre.  Teksten er glimrende, bevares, men det er musikken som gir ordene den urbane troverdigheten som Prøysen drømte om. Melodien følger Prøysens ord lojalt hele veien  fra Ringsaker til Bispegata 3,  men deretter er det melodien som tar teksten i hånden og fører den grasiøst og uanstrengt dit den egentlig hører hjemme: Et eller annet sted i hjertet av Paris. Prøysen på fransk.

7: MANDA MÅRRA BLUES

Stein Ove Berg etterlot seg en samling unike sanger da han døde i 2002. Melodiene og tekstene hans utstråler en suveren  ro og harmoni,  det er som om han dikter og komponerer det landskapet som han selv aldri klarte å leve i. Noe av det første vi bestemte oss for da vi begynte å planlegge ”Den norske sangboka”, var  at Stein Ove Berg måtte være med i den,  problemet var bare å bestemme seg for hvilken sang vi skulle velge.  Vi endte opp med ”Manda´ morra blues”, men det kunne like gjerne vært ”Kommer nå”, ”Stine Maris vise,  eller ”Ikke gråt om det er vinter og det snør”.  De er antagelig morgendagens klassikere alle sammen.

8: ELLINORS VISE

”Ellinors vise” er et underlig, vakkert barn av en knallhard og nådeløs tid,  og så vidt jeg vet,  det eneste av verdi som står igjen etter AKP-bevegelsen.  En god del av vennene mine på den tiden meldte seg inn i AKP, satset på sjølproletarisering og forsvant ut av livet mitt. Jeg skjønte aldri helt hvorfor de var vilige til å arbeide så kompromissløst for å skape et samfunn som ingen av dem kunne tenke seg å leve  i. Det var den svenske artisten Marie Bergman som sang ”Ellinos vise” for meg  den første gangen  jeg hørte den,  Da hadde AKP ennå ikke avlyst revolusjonen, og sangen var ganske ny. Jeg husker at det ergret meg at en så fin sang kunne komme fra en så guffen bevegelse.  I dag er AKP borte, men sangen lever videre .  En fugl som lærte seg å fly under en himmel av jern.

9: KOKKEN TOR

Lars Lillo Stenberg beskriver virkeligheten på en måte som er hans,  bare hans. Dessuten er han en fremragende musiker og komponist med en utrolig teft for fengende melodilinjer. ”Kokken Tor” er en sjeldenhet av en sang: Den er, såvidt jeg vet,  den eneste sangen her i landet som beskriver et møte med en fullblods norsk kneipe-psykopat. Det er rart at det ikke finnes flere sanger om dem når du tenker på alle de tikkende bombene som virrer rundt på norske skjenkesteder i timene før stengetid.  Kanskje kommer det av at låtmakere flest går inn for å glemme sine møter  med dem så snart som mulig.  Men ikke så med Lars: Han gir seg ikke før han har levert et et gjennomført portrett av drittsekken,  og inviterer alle monsterets tidligere, nåværende og fremtidige ofre til å være med på å synge”Jeg elsker deg, din jævel!”  Slik blir ”Kokken Tor”en sang om menneskehetens seier over psykopatene.

10: EN SPENNENDE DAG FOR JOSEFINE

Benny Borg har en egen evne til å skildre det vergeløse livet på en måte som får det til å angå oss alle. Tekstlig er han en videreutvikling av det beste fra skillingsvisetradisjonen: Han griper fatt i en enkelt skjebne og vil ha lytteren til å engasjere seg følelsesmessig i det enkelte menneskets liv. Forskjellen er at Benny Borgs menneskeskjebner lever sine liv og nederlag i vår  hverdag,  og at vi faktisk kan gjøre noe for å komme enkeltmennesket i møte. Dessuten har Benny Borg i ”En spennende dag for Josefine” komponert en strålende melodi, som følger teksten opp gjennom tårekanalene og langt inn i ettertanken.

11: ØL I KJØLESKAPET

For noen år siden var jeg på Rockefeller og hørte en minnekonsert for Joachim Nielsen. Rockefeller var fylt til bristepunktet den kvelden,  Joachim Nielsen hadde et enormt publikum. Selv hadde han vært død i flere år allerede,  men det spilte ingen rolle. Alle låtene som ble spilt, var opprinnelig skrevet og fremført av Jokke selv,  publikum kunne dem godt og vel utenat,  de sang med av full hals, og mellom sangene ropte 1300 mennesker taktfast ”Jokke! Jokke! Jokke! Jokke! ” Joachim Nielsen var låtmaker av instinkt og legning,  og har en selvskreven plass i Den norske sangboka.  Sangene hans er fulle av nøktern surrealisme, hudløs råskap,  poetisk rølp,  osv. osv. Vi har forandret litt på ”Øl i kjøleskapet” ved at vi  spiller den i valsetakt.  Hvorfor? Fordi det falt så naturlig. Jeg tror Jokke ville godtatt det argumentet uten å blunke.

12:  SPLITTER PINE

Selveste monster-hiten fra selveste monster-bandet. Dum Dum Boys har i en årrekke vært frontfigurene i norsk rock, hver eneste plate og hver eneste turné med Dum Dum Boys har vært med på å sette standarden for en hel musikkretning. Det er flere i bandet som lager låter til bandet,  fine låter også, men uten forkleinelse for noen er det  Kjartan Kristiansen som er den sentrale figuren på låtmakerarenaen.  Han har en egen evne til å levere klassikere som perler på en snor, eller rettere sagt som nagler på en kjetting.  En sann mester i sitt fag.

13: DE NÆRE TING

Arne Paasche-Aasen var sosialdemokratiets husdikter, en mildere og ikke-fortvilet utgave av Rudolf Nilsen. Diktene hans fikk en stor utbredelse,  ikke minst fordi han i tillegg til sine diktsamlinger også skrev daglige vers i Arbeiderbladet  under psevdonymet Dorian Red. Flere av diktene hans var folkeeie også før de ble tonsatt av Kurt Foss og Reidar Bøe,  men da disse to radiofantomene begynte å synge tekstene hans, ble både ”Blåveispiken” og  kanskje særlig ”De nære ting” regulære landeplager. ”Det var musikk for generasjonen som bygde landet, selv om ”De nære ting” har et budskap som kanskje er enda mer aktuelt i dag enn den  gangen da sangen ble til.

14: SYNG OG VÆR GLAD

En hotellkjede her i landet har festet teksten til ”Syng og vær glad” på dusjveggen på baderommene sine. Over teksten står det skrevet på engelsk, tysk og fransk at alle nordmenn elsker å synge i dusjen,  så sett i gang og syng du også!. Jonas Fjeld har et mareritt,  det er at han en gang står fast i en heis, og muzakmusikken inne i  heisen er en panfløyteversjon av ”Engler i sneen”. Mitt mareritt er verre: Det er å ende som oppfordring til allsang på veggen inne i et dusjkabinett.