Bernhoft

Musikk

Konserter

Få notifikasjon

Biografi

Ole Paus har vel aldri passet tittelen nasjonalskald, til det har han laget for mye bråk og huskestue de siste førti-og-noe år som artist, poet og forfatter. Han har smekket oss over fingrene ved ethvert tilløp til bourgeoisie og selvtilfredshet helt siden debuten “Der Ute - Der Inne” (1970), og oppfølgeren, klassikeren “Garman” (1972). Senere på sytti-tallet kom en serie plater der Paus ikke bare revitaliserte den middelalderske nidvisen, han foregrep også internettets umiddelbare musikk-publisering; Paus-posten ble som oftest skrevet, innspilt og utgitt på under en uke, og inneholdt stort sett besk satire og harselering med navngitte kulturpersonligheter og politikere. En stund forsvant nesten poeten og kunstneren Ole Paus i all støyen. Det er et talende og ganske Pausk paradoks at "Mitt Lille Land" ble utgitt nærmest som et partsinnlegg i den mest polariserende striden i norsk samfunnsliv de siste førti årene: EU-avstemningen i 1994. Den gangen oppfattet noen sangen som bitende ironi, men det var i følge Paus selv aldri meningen. Og gjennom tjue års bruk har Mitt Lille Land rykket stadig nærmere side 1 i den Nasjonale Norske Sangboka. Herr Paus fører et propert språk. Han vet å lodde arbeidsomme, protestantiske norske ord med en vekt de sjelden har i sitt daglige virke som sakprosa og småsnakk i busskøen. "Den Tøffeste Gutten I Himmelen", om redaktør Tore Olsen som omkom i bilen sin på vei hjem fra Sverige med det ferske opplaget av rock-magasinet BEAT i bagasjerommet, er en annen Paus-tekst som har vokst på seg en dypere klang enn den hadde da den kom ut. "Innerst I Sjelen", som Sissel Kyrkjebø gjorde sitt kanskje fineste stykke musikk ut av, er en tredje. "Engler I Sneen" ble en Jonas Fjeld-klassiker og starten på et langt og fruktbart musikalsk partnerskap. Ole Paus er nesten skummelt produktiv; det lar seg ikke gjøre i et lusent promo-skriv å trekke fram alt som fortjener oppmerksomhet i en over førti år lang karriere, innbefattende noen-og-tredve plateutgivelser, bøker, teater, film og en opera-libretto. Når Paus legger ut på turné blir det heller ikke lett å plukke et representativt tverrsnitt, men som han har demonstrert gjennom tv-serien “Hver Gang Vi Møtes”, er det formidleren Ole Paus vi løser billett for å oppleve: Om det handler om konebanking i IKEA-sofa, Mærsjer og Pårsjer, om hvorvidt ting var bedre under krigen, eller mødre som er eller ikke er “ei ku”, er ikke det essensielle poenget i en helaften med Ole Paus. Poenget er: Vi vil høre Ole synge.